mandag 24. november 2014

HUSK på "De tre C`ene" !!!

Vi som er pårørende til alkoholikere og rusmisbrukere har lett for å ta på oss mer ansvar for alkoholikerens liv enn vi har godt av. Vi tar på oss mer ansvar enn han/hun har godt av også, men det skal jeg komme tilbake til. Altså - vår kjærlighet til personen, og ønske om å HJELPE, fører til at vi påtar oss ansvar som ikke er vårt.
Jeg har for eksempel gått med på å passe på at alkoholikerne i livet mitt ikke drakk for mye på fest ...??!! Jeg har vært med på å late som om alkoholikeren ikke ER alkoholiker, og hele familien var med på narreleken, i mange år. Jeg har vært med på å arrangere selskap hvor vi forsøkte å gjøre det slik at selve bordsetningen skulle gjøre det vanskelig for alkoholikeren å forsyne seg med alkohol....!!?? Jeg kan le nå, men det var blodig alvor - og fryktelig anstrengende. Det er medavhengighet på høyt nivå!

I arbeidet med min egen medavhengighet har jeg derfor lært meg følgende:
1) Jeg har ikke påført noen deres alkoholisme - I didn`t cause it.
2) Jeg kan ikke kontrollere en annens alkoholisme eller ønske om å drikke - I can`t control it.
3) Jeg kan ikke kurere noens alkoholisme eller rusavhengighet - I can`t cure it.
Dette kalles de tre C`ene

De fleste av oss klarer å akseptere den første, det er de to neste vi har problemer med å godta. Vi forsøker med alle tilgjengelige midler å kontrollere alkoholikeren/rusmisbrukeren. Gråt, trusler, raserianfall - vi er villige til hva som helst. Vel, hva som helst ANNET ennå akseptere at vi ikke kan kontrollere dette.
Dersom alkoholikeren/rusmisbrukeren i livet ditt hadde hatt meslinger, diabetes eller kreft - hadde du trodd du kunne kontrollere det da? Neppe. Bruk den samme tankegangen her, og aksepter at dette er en sykdom som en annen person lider av. Du kan ikke kontrollere den. Du kan heller ikke kurere den, hvis du skulle tro det!
Mange av oss har trodd at bare vi elsket ham litt høyere, jobbet litt hardere eller hjalp litt mer, så ville den vi er glad i slutte å ruse deg. Jeg må skuffe deg: Det er ingen sammenheng mellom vår kjærlighet, innsats eller hjelpsomhet og sannsynligheten for at noen slutter å drikke eller ruse seg. Gudene skal vite at vi har prøvd!

Problemet vårt er at vi er villige til å godta så mye, at vi i praksis gjøre det mulig å fortsette å ruse seg/drikke. Vi blir mulig-gjørere og tilretteleggere.

I tillegg er det slik, at dersom du er helt, helt ærlig med deg selv, vil du forstå at du faktisk gjør dette fordi det er lettere enn alternativene:  Å si nei. Å akseptere at alkoholikeren må ta ansvar for seg selv. Å innse at det du gjør, forverrer situasjonen. Å erkjenne at det er din egen dårlige samvittighet du døyver, når du rydder opp, deler ut penger eller aksepterer å bli utnyttet.
Din dårlige samvittighet er skakk-kjørt, - det er en del av medavhengighets-mønsteret.

Bryt mønsteret DITT. Det er paradoksalt nok ofte det som skal til for at alkoholikeren søker hjelp - men det er ikke derfor du skal gjøre det.
Du skal gjøre det fordi det kun er slik du kan ta vare på deg selv.

You didn`t cause it.You can`t control it.You can`t cure it.









fredag 10. oktober 2014

SKAM er et valg.

Å vokse opp med eller leve med rusmisbruk og alkoholisme påfører oss skam. Vi skammer oss over det som skjer innenfor husets fire vegger, og vi skammer oss over det vi selv gjør for å takle dette. Vi skammer oss over at vi er annerledes. Til slutt sitter skamfølelsen så dypt at vi kanskje ikke vet hvorfor vi skammer oss lenger, - men følelsen er der allikevel.

Jeg nekter rett og slett å skamme meg lenger - og jeg har oppdaget at jeg faktisk HAR et valg.

Når jeg aksepterer at alkoholisme og rusavhengighet er en sykdom, er det lettere å se hvor ulogisk det er at jeg skal skamme meg fordi andre mennesker i livet mitt er syke. Ville du skammet deg over at din mor hadde brukket armen, eller at din bror hadde fått blindtarmbetennelse? Nei, selvsagt ikke - fordi vi forstår at det jo ikke har noe med OSS å gjøre.

Andre menneskers rusavhengighet har heller ikke noe med meg å gjøre. Deres tilfriskning er deres ansvar. Jeg er blitt medavhengig blant annet fordi jeg har skammet meg og trodd at jeg kunne gjøre noe med det.


Det er DEILIG å nekte og skamme meg! Da velger jeg å være åpen om mine erfaringer og mine opplevelser, inkludert idiotiske ting jeg selv har gjort fordi jeg trodde det ville "kurere" en alkoholiker. Jeg har snudd fokus til å ta vare på meg selv.

Jeg nekter å skamme meg selv om følelsen av skam fortsatt kan dukke opp, Følelser er ikke sannhet, - det er bare en følelse. "Der er du igjen, ja" - tenker jeg da - "fysj med deg, ut herfra!"

Skam "behandles" med åpenhet, og åpenhet utrydder skam.Det gjelder også barn av alkoholikere - se på denne lille filmen.  Derfor er skam et valg - og jeg velger det rett og slett vekk, sammen med mange andre. ;-)

Åpenhet er bedre!!!  Bli med du også!!!








lørdag 4. oktober 2014

Medavhengighet er en fengselscelle med åpen dør

Vi medavhengige sitter i "fengsel" - fordi vi føler oss fanget av situasjonen. Vi opplever at det er helt umulig å komme oss ut. Vi får ikke alkoholikeren til å slutte og drikke, eller til å ta ansvar for seg selv. Vi er helt sikker på at dersom vi ikke fortsetter å ordne opp, kommer ting V I R K E L I G til å rakne, da kommer katastrofen til å være et faktum.

Vi tar feil.

Det tar lang tid,og det er krevende å innse at vi har skapt vårt eget fengsel. Cellen er ulåst, døren har vært åpen hele tiden - men vi vil ikke se det. Fengselscellen er vår egen benektelse, og den opprettholdes av at vi oppriktig tror at det er våre handlinger som hindrer verden i å falle fra hverandre. Vi tror kanskje ikke på Gud, - men gudene skal vite at vi oppfører oss som om vi er allvitende og allmektige.....?

Har du noen gang tenkt over at når du har en alkoholiker å "skylde på", så kan du opprettholde ditt selvbilde som offer....? Ai ai ai det svir, ja - men det er sant. I det sekundet du fjerner deg selv fra offertankegangen, må du rette ryggen og ta ansvar for deg selv. Se dette korte intervjuet (klippet) med en voksen mann som plutselig skjønte at han ikke kunne skylde på sin mor lenger.

Jeg har lært veldig mye om veien ut av medavhengighet nettopp av Byron Katie, både ved å se på youtube, og ikke minst lese bøkene hennes. Det har lært meg å stille spørsmål ved mine egne oppfatninger, og til å forstå at det er MINE oppfatninger som gjør at jeg reagerer følelsesmessig.Det har virkelig vært befriende! Når virkeligheten ikke er slik jeg synes den burde være, får jeg det dårlig. Virkeligheten endrer seg ikke av den grunn. Når jeg aksepterer verden slik den er, kan jeg forholde meg til det som skjer på en mye bedre måte.

For at jeg skal kunne ta vare på meg selv, må jeg inn til kjernen, inn til stillheten. Jeg sammenlikner meg selv med et hus: Oppe på loftet er alle tankene og i hovedetasjen er følelsene. Jeg løper opp og ned mellom disse etasjene, mer og mer stresset. Men nede i underetasjen er der et deilig, stille rom som bare venter på at jeg skal komme ned og sette meg. Stolen står klar, peisen er tent. Jeg kan hvile der. Bli kjent med det som er dypere enn både følelser og tanker.

For meg er veien inn til dette rommet i meg selv oppmerksomt nærvær og pusteøvelser, En av de aller beste forklaringene på hva dette egentlig er og hva det gjør med deg, finner du i den filmen jeg lenker til under her. Den tar halvannen time - og det er verd hvert minutt.

Har du ikke tid, sier du? Må du ta deg av noen andre? Må du ordne opp i noe andre har forårsaket?

Det er ditt valg. Fengselsdøren står åpen, men det er du som må gå ut, ingen kan gjøre det for deg. Å akseptere det, er første skritt på veien ut i frihet fra medavhengighet.

Min oppfordring er at du tar vare på deg selv. Her er filmen


Følg med videre på Facebook :-)







søndag 14. september 2014

Oss Kaos-piloter imellom

Jeg har nok sertifikat som Kaos-pilot, - i alle fall når det gjelder å fly rundt og ordne opp. Mye av kaoset har andre skapt, gjennom sin alkoholisme, - resten har jeg skapt selv, pga min medavhengighet.
Hvis jeg fortsetter å fly rundt sånn, er det meg selv det går ut over - og det hjelper absolutt ingen.

I mine møter med andre pårørende, er nettopp det å SLUTTE og ordne opp for andre det aller, alle vanskeligste. De fleste protesterer på at det er riktig fremgangsmåte også. Det kan jeg forstå, for det gjorde jeg selv også. Jeg var hellig overbevist om at alt ville bli mye verre hvis jeg sluttet å ordne opp. Sluttet å blande meg inn. Sluttet å foreslå løsninger som alkoholikerne selvsagt var uenig i. (Eller evt sa seg enig i, men ikke gjorde.)

Vi pårørende er utrolig gode på "Hva hvis" - tankegang. Av og til fokuserer vi positivt: Hva hvis han holder seg edru nå? Hva hvis hun slutter å ruse seg nå? Hva hvis han slutter å slå? Hva hvis jeg får ham til å forstå?
Av og til fokuserer vi på katastrofen som vi forsøker å avverge: Hva hvis jeg ikke gir ham penger? Hva hvis jeg ikke leter etter henne denne gang? Hva hvis jeg ikke ordner opp i dette?

Vi sier ofte at rusmisbrukeren må nå sin personlige bunn, for å være villig til å slutte og ruse seg. Noen når denne bunnen mens de lever - for andre er den personlige bunnen faktisk døden. For oss pårørende er det like nødvendig å nå sin bunn. Les denne historien - du kjenner deg nok igjen.
Dessverre er kjernen  i vår medavhengighet nettopp troen på at vi KAN forandre andre mennesker - derfor tar det så lang tid før vi er villig til å parkere flyet og si opp jobben som kaos-pilot.

Du kan også sammenlikne det med å være håndballkeeper, og forsøke å redde alle de ballene som andre mennesker kaster mot deg - men som de burde fanget selv, og ordnet opp i. Jeg har skrevet mer om det her.

Jeg øver meg på å ikke blande meg inn i andres saker, uansett hvor lyst jeg har, og uansett hvor godt jeg mener det. Dette er ikke begrenset til rusavhengige, men til alle mennesker på min vei. Av og til bruker jeg denne øvelsen: "Hvordan ville de/han/hun løst denne situasjonen hvis jeg lå i koma på sykehuset?" Den tanken fungerer like godt på jobben som i familien, - og det hjelper meg til å holde meg i bakgrunnen og se hvem andre som tar ansvar. Det hjelper meg å holde meg unna kaos-pilotjobben. Det ansvarliggjør andre.

Det er ikke lett. Jeg har aldri sagt at det er LETT å bli bevisst på sin medavhengighet, og å gå ut av de vante tanke- og handlingsmønstrene. Det er krevende, og det er vanskelig - og det er verd det. Det er et bevisst valg.

De siste dagene har jeg måttet øve meg på å gi slipp på en del ting, for jeg var begynt å bli veldig urolig. For meg er det et varselsignal, og det må jeg ta på alvor. Gjør jeg ikke det, kan jeg gå rett inn i benektelsen - og medavhengighetsmønstre.

Å "gi slipp" høres så enkelt ut, som å åpne hånden og la noe falle på gulvet. Sånn er det ikke for meg. Det føles mer som om noe da er "limt fast i hånden min", og jeg må virkelig gå inn for å få det bort - med andre ord, gi slipp. Gi slipp på den følelsesmessige uroen knyttet til disse konkrete tingene. Jeg har laget meg et papirark med hva jeg trenger å gi slipp på:
- Økonomiske bekymringer
- Fortiden
- Panikk
- Jobb
- Stress
- Kontrollbehov
- Perfeksjonisme
- Planer/ideer
-Lykkejag
- Selvmedslidenhet
- Skam

Ja, - sånn er det for tiden - jeg er veldig urolig og blir forstyrret av å tenke på alt som står på denne listen. Så VET jeg hva jeg da må gjøre: Jeg sitter derfor nå tre ganger for dagen (morgen, middag, kveld) og sier konkret "Jeg gir slipp på" .....og ramser opp hvert av punktene, og hva jeg legger i dem. Jepp. Tre ganger for dagen. Alene. Snakker høyt til meg selv, og lukker øynene.

Jeg vet nemlig 100% at løsningen på uroen finnes i meg selv - og ikke noen andre steder. Jeg vet også at når jeg gjør dette, da tar jeg ansvar for min medavhengighet, - ellers vil den begynne og lete etter et nytt fly til kaospiloten......Nei takk, ikke denne gang.

"Cabincrew, prepare for landing!"












søndag 7. september 2014

Ord eller handling????

Som pårørende er vi blitt sårbare overfor ord. Vi har hørt så mange ganger "Dette var siste gang", eller "Nå skal jeg slutte" eller eller eller eller eller. Utallige eksempler.
Av og til får vi høre et perfekt timet "Jeg elsker deg", eller en unnskyldning som vi har ventet på, sagt med oppriktighet i stemmen. Et klapp på hodet. Et kyss. Et kort, og en bukett roser.... Ord som lover oss den kjærligheten vi går og håper og venter på, men som ennå ikke "leveres", kan pushe oss rett inn i benektelsen. Det kan få oss til å benekte at vi blir løyet til, dårlig behandlet, eller til og med mishandlet, psykisk eller fysisk. Vi blir gående og håpe.
Noen mennesker oppfører seg faktisk slik, med vitende og vilje, fordi de ønsker å kontrollere og manipulere oss. De vet hva de gjør, de forstår vår sårbarhet, og de utnytter den. De vet at noen velvalgte ord, et kyss eller en klem, vil ha stor effekt på oss. De forstår sin egen innvirkning på oss, og utnytter den.

Vi behøver ikke la ordene få sånn makt over oss, selv om de ordene vi hører er akkurat hva vi ønsker å høre, trenger å høre, håper på å få høre. Selv om de døyver uro og smerte der og da. Vi kan velge noe annet - å se på handlingene.
Før eller senere så skjønner vi at dersom det ikke er samsvar mellom ord og handling, så er det handlingen som teller. Alltid. Hver gang. Hvis det ikke er samsvar mellom en persons ord og handlinger, da tillater vi denne personen å kontrollere oss, manipulere, lyve, og lure oss - dersom vi ikke tenker "Vent nå litt - jeg hører hva du sier, - men det stemmer ikke med det du GJØR."

Når vi ser etter samsvar mellom ord og handling hos menneskene rundt oss, da lærer vi oss selv å ikke la oss lure. Da lærer vi å se mennesker slik de er, og å se virkeligheten slik den faktisk er.

Vi kan ikke kontrollere hva andre mennesker gjør, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til det, og ikke la oss sjarmere eller lure av hva de sier.

Se på handlingene, og kjenn etter. Det vil hjelpe deg til å finne sannheten, selv om du blir forsøkt lurt.
Jeg setter utrolig stor pris på de vennskapene der det er samsvar mellom det som blir sagt og det som blir gjort. Jeg beskytter meg selv i forhold til mennesker som stadig sier en ting, men gjør noe annet. Jeg beskytter meg ved å forholde meg til hva de gjør, ikke hva de sier. Jeg sørger også for at jeg selv har samsvar mellom ord og handling.

For meg har dette vært et veldig viktig steg ut av medavhengighet - fordi jeg lærte meg å SE at jeg ble manipulert og dårlig behandlet, uansett hva som ble sagt. Det hjalp meg ut av min egen benektelse. Prøv selv!






mandag 30. juni 2014

Er du GAL????

De gale har det godt, sies det. Jeg er ikke så sikker på det. Definisjonen på galskap er visstnok å gjøre de samme tingene om og om igjen, men forvente et annet resultat. DET er jo også selve kjernen i medavhengighet! Vi gjør det samme, om og om igjen, og hver gang tror vi at denne gang, DENNE GANG, kommer det til å fungere.                         Kjenner du deg igjen??

Vi forsøker som regel å løse et problem på en bestemt måte, og dersom det ikke fungerer, forsøker vi igjen - litt hardere denne gang, men på samme måte. Vi blir frustrert, forsøker enda hardere, og bruker enda mer energi og press på å få den løsningen som feilet, til å fungere. Dette er det som gjør meg - og deg - SPRØ, rett og slett. Livene våre blir umulige å håndtere, fordi vi forsøker noe som er umulig. Vi kan sammenlikne det med å trene en katt til å bjeffe.
GUDD LØKK med det!!
Vi kan kjøre oss fast i dette sporet både når det gjelder personer og forhold, og andre oppgaver vi forsøker å løse.  Vi forsøker noe, men det "flyter" ikke, det "funker" ikke, vi får en dårlig følelse, men forsøker bare enda hardere.
Noen ganger er det faktisk bedre å slutte og forsøke. Løsrive deg. Gi slipp.
Det kan faktisk være Livet som forsøker å lære deg noe. "Life is a gentle teacher", heter det - det betyr at vi neppe vil oppdage store blinkende neon-skilt med advarselen : "DETTE FUNGERER IKKE - GI SLIPP!"
Dessverre, kan du si - for det tar oss - eller i alle fall meg - så fryyyyyktelig lang tid å lære av og til! Jeg skulle virkelig ønske jeg ble dunket i hodet med noe hardt når jeg setter i gang med denne medavhengighets-tankegangen. Når jeg tror jeg kan - og MÅ - løse problemer for andre. Når jeg ligger våken om natten fordi jeg bekymrer meg - for hva andre gjør. Når det jeg gjør, ikke fungerer - men jeg fortsetter å gjøre det.

Gang på gang kommer løsningen når jeg gir slipp. Når jeg aksepterer at jeg ikke kan forandre andre mennesker, - jeg strever NOK med å forandre meg selv. Når jeg forstår at uansett hvor hardt jeg pusher på, så vil det ikke fungere.

O LYKKE!
Jeg klarer det oftere og oftere, og da kommer sinnsroen. Hva var det jeg ikke kunne forandre på igjen....? Å ja - "other people, places and things". 

Ta vare på deg selv. Gi slipp på andre. Se hva som skjer.

søndag 20. april 2014

Lar du følelsene dine kontrollere deg?

Jeg må på en daglig basis sjekke om følelsene mine faktisk er ”riktige”, og om de er bra for meg.

Hva?? Kan følelser være noe annet enn riktige, da? 


Ja og nei. Eller kanskje heller – NEI og JA.  Følg resonnementet videre, så skjønner du hva jeg mener.

Alle følelser som dukker opp i løpet av dagen (og natten også, for oss som drømmer mye..) er RIKTIGE, i den forstand at de jo ER der.  Jeg føler dem jo. Jeg blir glad, lei meg, sint, - eller noe annet. De følelsene som kommer, er riktige og reelle – men måtte himmelen forby at jeg lar følelsene styre handlingene mine!

Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg i løpet av de siste dagene kanskje gjort følgende:

-       1) Skåret opp bildekkene til en person jeg er veldig sint på (!!!)

-      2) Ranet en bank – eller i det minste tømt en minibank (ha ha)

-      3) Reist til New York, London, Mallorca og Steinkjer (??!!)

-       4) Sagt opp jobben min (som jeg trives i!!)

-      5) Latt vært å gå på trening

-       6) Spist masse, masse snop og chips

-      7) Skaffet meg en hundevalp

-       8) Handlet i panikk for at ”nå går alt til helvete”

Du skjønner poenget, ikke sant? Følelsene er flyktige tanker som jeg ikke kan beskytte meg mot, de bare kommer, uten filter. Jeg prøver å se dem for meg som små skyer eller røykdotter som blåser mot meg, og som jeg ikke kan – eller skal- benekte. Disse følelsene har ofte et fellestrekk: 
De er preget av noe jeg har ”lyst til” – eller ”ikke lyst til”. Nettopp her ligger mye av jobben med å være ærlig mot meg selv. Jeg skal ikke la ”lyst/ikke lyst” styre meg.  

Jeg trenger ikke ha lyst til å gå på trening, jeg trenger ikke være motivert en gang – jeg kan bare gå. Jeg har aldri angret på en treningsøkt jeg har gjennomført – jeg har bare angret på dem jeg kuttet ut….. 


Jeg kan også ha lyst på en hundevalp – uten å gi etter for
den lysten.

En del av disse følelsene er jeg slett ikke stolt av, jeg skulle til og med ønske at jeg ikke hadde FØLT dem – men det har jeg jo. Det paradoksale er at de løser seg lettere opp og forsvinner når jeg først har akseptert at jeg har dem. 

Noen følelser er gjengangere, og jeg er begynt å hilse på dem som gamle venner – eller  heller som gamle uvenner. Den nevnte panikkfølelsen for at ting skal gå ”til helvete” er en slik gammel uvenn. 

Den panikken våkner jeg med hver morgen. Jepp. Hver morgen. 
Utrolig ubehagelig, rett og slett. Jeg våkner med en kvalm klump i magen, stramme nakkemuskler, tørr i munnen, og katastrofefølelse. Av og til, når jeg legger meg, kvir jeg meg til å våkne neste morgen, fordi jeg vet at jeg våkner med denne følelsen.

Jeg vet hva den kommer av. Den er på mange måter essensen av min medavhengighet – for den er opparbeidet gjennom mange år med opplevelser hvor ting faktisk ”gikk til helvete”. Den er oppstått av all uforutsigbarheten og redselen disse dagene har skapt i meg. Den er oppstått av troen på at jeg kanskje, kanskje, kanskje kunne forhindre at noe gikk galt hvis jeg forsøkte veldig hardt. Panikken er et ekko fra fortiden som gjaller i ørene mine hver eneste morgen. 

Hvis man skal sette en merkelapp på den, heter det PTSD. Men uansett hvilken merkelapp jeg setter på den, så må jeg håndtere den – og ikke handle på den. En venn av meg sier forresten tørt: "Husk at det faktisk ikke kan gå lenger enn til helvete"....

Felles for de følelsene jeg ramset opp, er nemlig at jeg ikke skal handle på dem. Jeg skal ikke la dem styre hva jeg faktisk GJØR. Hvorfor? 

Fordi de ikke er i tråd med det jeg VET er bra for meg.

Jeg bruker meditasjon og såkalt mindfulness aktivt, hver eneste dag – også når jeg ikke føler for det. Jeg vet nemlig at jeg har godt av det! Gjennom denne prosessen har jeg lært meg hva som er mine innerste verdier, hva som virkelig er riktig for meg. 
Noen av disse verdiene har jeg brukt til å lage meg rutiner som hjelper meg å leve i pakt med meg selv. Med andre ord: Jeg oppdager hvilke handlinger som hjelper meg til å leve slik jeg VET jeg har godt av. Det gir meg en fantastisk sinnsro, og det gjør meg mer robust i forhold til hvilke følelser som kommer og går gjennom dagen.

Rutinene er ikke spesielt mystiske eller vanskelige, men det er allikevel veldig krevende å gjennomføre dem – fordi jeg ikke alltid ”føler for det.” Dette er et viktig poeng: Disse rutinene hjelper meg å holde kontakten med mitt dypeste ”selv”, - men mine overfladiske følelser er ikke alltid i pakt med dette. 

Derfor fokuserer jeg på handlingene, ikke følelsene.

Her er noen av mine daglige rutiner:
·      Ettersom jeg våkner i panikk, blir jeg liggende i sengen noen minutter, og roe meg selv ned. "Det er ikke noe som er farlig. I dag er det den og den dagen, og jeg er trygg. Jeg skal på jobb (eller det er helg) – og jeg kan slippe taket i denne panikkfølelsen."

·      Jeg sørger for å ha god tid om morgenen. Jeg står opp, spiser den frokosten jeg har planlagt (jeg skal komme tilbake til det), og leser dagens tekst i ”The Language of letting go”. Dette er en bok som fokuserer på å løsrive seg og bli friskere fra medavhengighet.
·      Jeg lukker øynene og lar det jeg leste synke inn i meg. Jeg fokuserer på å være 100% til stede, her og nå.

Jeg har en liten liste med andre rutiner også – og det er jo små, enkle handlinger – allikevel har jeg skrevet dem opp, for å hjelpe meg selv til å gjennomføre dem – hver dag:

-       1) Holde meg unna sukker og annen mat jeg ikke har godt av – så jeg skriver opp hva jeg SKAL spise
-       2) Gjøre øvelser for skuldre og nakke (fordi jeg har vondt)
-       3) Gå en lang tur med hunden
-       4) Trene tre dager i uken – hvilke dager kommende uke, planlegger jeg hver søndag


Nå har jeg nevnt dette med mat noen ganger, og grunnen til det er at jeg for noen måneder siden måtte innrømme for meg selv at jeg har en spiseforstyrrelse: Jeg er overspiser

OBS: Det er veldig mange pårørende til alkoholikere som får nettopp denne spiseforstyrrelsen! 
Jeg har vært på store Al-Anonmøter i USA, med hundrevis av deltakere, hvor nettopp dette var tema for møtene. Det er skremmende, og det viser nok en gang at vi blir syke på en rekke ulike måter av å leve med rus.
I boken ”Sterk/Svak” skriver pykiater Finn Skårderud blant annet følgende om overspising: 

” Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi hun (eller han) ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt. Overspiseren gir etter for sine behov. Hun spiser uten kontroll. Følelser erstattes av mat – og dermed blir ikke behovene dekket.”

Mer informasjon om overspising finner du her.

Jeg kan derfor ikke la mine følelser styre hva jeg skal spise og når jeg skal spise det – fordi mitt ”følelsesmessige kompass” ikke fungerer, det har ingen ”nordpol som viser retning”, og spinner derfor rundt.



Dette er også en del av medavhengigheten. Når vi medavhengige ”føler for” å hjelpe alkoholikeren/rusmisbrukeren på en måte som vi egentlig VET er å tilrettelegge for fortsatt misbruk, da følger vi egne følelser som er fullstendig på avveie. Kompasset fungerer ikke, rett og slett. Vi argumenterer for at vi ikke ”har samvittighet” til å la være – men da lyver vi for oss selv: Vi orker ikke gjøre det vi VET er riktig – og så går vi heller på akkord med oss selv. Vi gir etter for følelser som bringer oss lenger bort fra våre innerste verdier – og det blir vi etter hvert syke av.

Jeg har lært mye ved å se ulike ”intervention”-programmer på TV og YouTube. Det er mye lettere å se andres medavhengighet og tilrettelegging enn min egen – og i disse programmene får jeg det ”rett i fleisen”.


Så er det allikevel noen følelser jeg skal og må ta på alvor. Disse følelsene ligger dypere i meg, og er vanskeligere å få ”øye på”. Det er de følelsene som forteller meg hvilke verdier som er viktige for meg, og hvilke handlinger som faktisk er i pakt med meg selv.

Disse følelsene gjør ikke så mye av seg, og er vanskeligere å komme i kontakt med – men jeg når inn til dem gjennom meditasjon og mindfulness. 

Å bruke tid på å bli bedre kjent med kjernen av meg selv, er som å være på en utrolig spennende oppdagelsesreise – hver eneste dag. 

Du kan ta en slik reise selv også – og hvis du vil, kan du begynne her.

Bli med videre på denne spennende reisen!